Rekorddeltakelse på klubbens vårtur – et reisebrev fra det sørlandske eventyret (i Terry Pratchett stil)

Det sies at vårturen alltid markerer sesongstarten for OK Moss, men i år virket det som om noen hadde sluppet løs en trollmann med forkjærlighet for multiplikasjon. For 106 gulskjortede mosseborgere fylte arenaen – og om du aldri har sett så mange orienteringsløpere på ett sted før, kan jeg informere om at massen både summet, dirret og luktet svakt av ambisjon.

Fredag – hvor natten faller på og dyrene begynner å synge

Første etappe gikk av stabelen som nattsprint i Dyreparken – et sted der kartet ikke hadde én eneste rette streklinje, noe som vanligvis er en trygg indikator på at minst halvparten av deltakerne snart vil løpe seg bort. Og helt riktig: det ble tatt veivalg som nok fikk karttegneren til å humre i søvne.

Livelox dokumenterer flere av disse… kreative strekkene, men den virkelige dramatikken kom da ulvene satte i gang et ul. Ikke et lite «uff», men et ordentlig «nå-ropes-det-på-fullmånen»-ul, som fikk enkelte til å sette personlig rekord i høydehopp uten tilløp. Løvene fulgte opp med et blikk som antydet at de i hvert fall visste hvor de skulle.

Sofie slo til med seier i D17–20, Mira tok en strålende 2. plass i D13–14, og flere andre klubbløpere løp seg inn blant topp 10. Etterpå vandret vi som en lett uryddig, men fornøyd karavane til hotellet, hvor alle var enige om at helgen hadde startet helt passende – særlig siden ingen var blitt spist.

Lørdag – smug, skuter og spektakulære kollisjoner

Lørdag ventet sprint i Abra Havn, en labyrint av smug, broer, sjørøverskuter og en borg som minnet om at dette stedet egentlig var ment for eventyr, ikke orientering. Terrenget var smalt nok til at man måtte løpe med ett øye på kartet og det andre på medløpere for ikke å dytte noen i sjøen.

Det ble litt knuffing her og der, og Erik markerte seg spesielt da han kolliderte spektakulært med en lettere løper på broen. Ryktene sier at både broen og publikum fikk opplevelsen servert i full dramatisk 3D.

Mira løp elegant inn til seier i D13–14, og nok en gang var flere mosse-løpere inne blant topp 10. Etter løpet ble det god tid til å besøke dyrene som tidligere hadde sørget for fredagens akustiske kulisser.

På kvelden ventet pizzabuffet til alle – et måltid som erfaringsmessig skaper både glede, forbrødring og en viss løpehemmende tyngdefølelse neste morgen.

Søndag – tilbake til skogen, tilbake til utfordringene

Siste dag tok oss tilbake til terrenget fra Sørlandsgaloppen 2025. Skogen hadde siden sist, i et ubeskrivelig øyeblikk av hensynsfullhet, ryddet opp litt, så sikten var bedre og fremkommeligheten overraskende god.

Mellomdistansen bød likevel på sin dose utfordringer – som skoger flest når de bestemmer seg for å se helt like ut i alle retninger. Arenaen innendørs og med dusj var derimot en velkommen luksus som fikk enkelte til å vurdere permanent bosetting.

Vi fikk hele fem løpere på pallen, og enda flere blant topp 10. Navnene ble ropt, heiet på, notert og applaudert – omtrent som en svært entusiastisk folketelling.

En stor takk – og mer eventyr i vente

At alt dette gikk sømløst, skyldes Onkel Jan, som nok en gang organiserte vårturen på en måte som ville gjort selv en overarbeidet trollmann imponert. Å holde styr på 106 løpere er ikke en liten oppgave – det er knapt en oppgave lenger, det er mer et naturfenomen.

Folk ble bedre kjent, nye O-familier ble identifisert (enten frivillig eller ved karttegnets nådeløse kraft), og stemningen var som alltid uovertruffen.

Og for dem som ikke fikk nok Sørlands-magi: flere klubbmedlemmer reiser snart til Trollhättan og Five-O i påsken. Fem dager med orientering. Fem dager med eventyr. Fem dager hvor kart og kompass igjen skal utfordre både fornuft, stedsans og fysikkens lover.